Hovawart

Hovawart har blitt gruppert i gruppe 2 og seksjon nr.2 (molossere) med rasenumer 190.

Hovawart er en middels til stor størrelse tysk hunderase.

Den veier gjerne fra 30 til 50 kilo, med en skulderhøyde på 63–73 cm for hannhunder og for tisper 58–65 cm. Hovawart kommer i farge svart, blond eller en kombinasjon av svart og gyllen/brun. Se kennelklubbens standarder for en nærmere spesifikasjon av disse.

Navnet hovawart betyr faktisk noe sånt som "gårdvokter", fra de tyske ordene hova ("gård", "hage") og vorte som betyr vaktmann.

Temperament gjør den godt egnet som vakthund, og mange vil si den er en enestående hunderase til denne oppgaven. Som familiehunder kan de være utmerkede. De kan være noe noe reservert overfor fremmede, og sosialisering er derfor viktig, men det gjelder til en viss grad alle hunder. De er smarte og må derfor få stimuli gjennom hele livet, ikke bare på valpestadiet. Dette er en hunderase som krever å få arbeide, og det må være av typen meningsfull aktivitet.

De er i dag ikke i nærheten av å være så populære som de var i middelalderen. Ja, dette var faktisk en veldig populær rase i middelalderen. Hvorfor dens popularitet ikke er på det samme nivået i dag kan man spekulere i, men det kan være forbundet med at nyere raser erstattet Hovawart som vakt- og brukshund. Det var først i 1915 at noen dedikerte mennesker tok på seg oppgaven å redde rasen. I dette arbeidet ble imidlertid hundene krysset med andre hunderaser, som Kuvaszok, Newfoundlandshund, schäferhund, Leonberger, Berner fjellhund og til og med en afrikansk jakthund. Først i 1937 ble rasen så anerkjente av den tyske kennelklubben, under det offisielle navnet Hovawart. Andre verdenskrig ble nesten slutten for rasen, da de ble brukt i den tyske krigsinnsatsen, men noen få eksemplarer overlevde og det er etterkommere av disse som utgjør rasen i dag, og som har blitt brukt til å videreutvikle rasen.

Hva kan en Hovawart brukes til? Det er en allsidig brukshund, men gjør det spesielt bra i søk og redning, samt sporing og flere andre brukshundaktiviteter. Noen hevder at hunnene er generelt lettere å trene, men disse påstandene er nok diskuterbare.

Som vakthund krever ikke spesielt mye trening, de er nemlig født til oppgaven: Vaktinstinktet er sterkt, og det er iboende i aller høyeste grad, og er nettopp det disse hundene ble avlet for.